Kennel Skumringen

Oppdrett av Gordon Setter

Rase informasjon

Gordon Setterens historie

CH Stylish Gwendoline
Gordon Setteren, ibland kalt den Skotske Setteren, tilhører som sine "søskenbarn" den Engelske og den Irske Setteren, rasegruppen britiske stående fuglehunder. Felles for disse er deres evne til å "ta stand", dvs. at ved vittring av jaktbart fuglevilt (f.eks. fasan, rapphøns, orrfugl, storfugl eller rype) så stivner den til en "statue", og med snuten vise for jegeren hvor fuglen finnes i marken. Denne unike egenskapen er den stående fuglehundens "adels merke".




Historie og opprinnelse


I Hugh Dalziels bok British Dogs - fra 1887 beskrives det hvordan man antar at de første spaniels kom med det Keltiske folkeslag til Wales over Irland rundt 1200 tallet, og at disse hundene igjen stammet fra individer som kartagenerne hadde med seg til Spania i sin tid. Så tidlig som omkring år 1500 kjenner man til hunder, som tar stand for trykkende fuglevilt.
Edvard Laverack skrev i "The Setter" publisert i 1872: "Setteren er ikke noe annet enn en forbedret spaniel", mens Rev. Pearce skrev i "The Dog" publisert samme år "den er en direkte etterkommer av Spaniels. "Setting Spaniel" var den første setteren."
Det er også mulig at innkrysning med Hounds eller Pointere har påvirket setterenes utvikling. William Taplin i "The Sportsman's Cabinet (1803-04) fasthold at settere opprinnelig var et resultat av en sammenblanding mellom Spansk Pointer og varianter av Engelsk Spaniel.

Ut fra dette råder det en allmen enighet om at settere primært har sitt opphav i forskjellige spaniels og har utviklet seg fra den gamle "Land Spaniel", en rase som allerede for 500 år siden fantes i England. En del individer hadde, som man kan lese i gamle kilder, denne spesielle evnen til ved vittring av fugl å stoppe opp og slik få fuglen til å trykke på marken. Denne adferden gjorde det igjen mulig for jegeren å kaste et fangstnett over såvel fugl som hund. Navnet Setter kommer altså fra disse hundene som den gang gikk under navnet Setting Spaniels.
En av foregangsmennene - i å lære hunder "to set" - var Robert Dudley, Hertug av Northhumberland (1532-1588). I 1570 benevner en dr. Caius første gang hunden som setter. Etterhvert som mere langlemmet blod var tilført disse spanielene, og de gamle tunge langløpede jaktgeværtyper ( luntebøsser) blir utskiftet med det kortløpede flintlåsegeværet, oppstår muligheten for fluktskyting - altså en fugl i flukt.

Rasens foredler var den 4. hertug av Gordon Castle, Alexander Gordon. Han avlet frem disse trefargede settere, som var vidt berømt, mere for deres utholdenhet, nese samt mottagelighet for dressur enn for stor fart. På Gordon Castle, som ligger litt nord for Fochabers, ikke langt fra River Spey og noen mil fra kysten, stod Gordon Setterens vugge. Akkurat når dette skjedde er ikke kjent.
En Kaptein ved navn Thornton besøkte Gordon Casle i forbindelse med en reise rundt i det skotske høyland i 1786. Han nevner ingenting om noen kennel med Settere på den tiden, men nevner at Hertugen av Gordon enda har et stort antall falker...:"Jeg så, her virkelig en ekte høylandsk greyhond som nå er blitt meget skjelden..." Andre hunder nevnes ikke. Hertugen var helt klart engasjert i jaktlige aktiviteter, og var blant de siste i sin tid til å holde hauker og utøve falkonering. Han ble hedret for sine Skotske Hjortehunder like mye som for sine Settere. Uansett,det eneste som kan leses av Kaptein Thornton's bemerkninger er at det ikke har vært noen Settere av betydning på Gordon Casle i 1786 (Thornton, 1804, s196).
Det er en god del nedtegnet som virker troverdig rundt opprinnelsen og utviklingen av Hertugen av Gordon's Settere, å verifisere dette helt sikkert er selsagt umulig. Mesteparten av bevisene stammer fra Samuel Brown, Veterinær sjef på Melton Mowbray, som var en ledende autoritet på rasen. I et brev til "The Field" av 12.november 1864 uttalte han: " En gammel gentleman og jeger, samt en person til som har skutt over den samme rasen i 50 år, og kjent dem siden guttedagene forsikrer meg om at den siste Hertug av Gordon,Markisen av Angelsey og flere andre adelsmenn hadde sine opprinnelige stammer av Settere fra den nå avdøde Mr. Coke of Longford (1754-1842, i 1837-utnevt til 1. Jarlen av Leichester.) Og at fargen normalt var sort,hvit og tan.
Gjennom andre beretninger føres rasen tilbake til tiden omkring slaget ved Waterloo ( 1815 ), men rasen er eldre.

I kathedralen i Elgin, er det i 1890 i den ene fløyen i St. Mary Aisle, reist en minnestein over familien. Av inskripsjonen fremgår det, at Alexander den 4. Hertug av Gordon, døde i 1827 - 84 år gammel. Den siste hertugen døde i 1836.

Fram til midten av 1800-tallet var setteren med andre ord en rase med mange ulike hundetyper og fargekombinasjoner. Man har som beskrevet, dokumentasjon om setterstammer som holdes rene og gjorde stor nytte som jakthunder. Dette er fundamentet for de tre setterraser, hvorav Gordon Setteren dengang het Black and tan Setter. Den betraktes ikke som egen rase, men derimot som en sort/brun setter fra England - sidestillt med Engelsk Setter. Omkring 1860-tallet har oppdrettet nådd så langt, at Setterene deles opp i tre adskilte "Raser". Nemlig den engelske setteren med hvit grunnfarge, den irske setteren som var helt rød, samt black & tan setter som var svart med brune tegninger.

I 1859 avholdt den Engelske Kennel Klub sin første utstilling og gav senere ut (1874) sitt første bind, hvor det er registrert 125 Gordon Settere i hovedstamboken. Disse er rasens offisielle fundament. Den første 1. premie som deles ut, tildeltes en Gordon Setter, likesom det er en Gordon Setter som oppnår verdens første 1. premie på markprøve (18. April 1865). Etter tre år med Black and Tan Settere og Engelske Settere i samme ring, deles de heretter opp i egne klasser. Bemerk at Black and Tan Setteren først fikk navnet Gordon Setter i 1924.
De mest berømte hunder - en slags stamfedre - var:
Champion Kent no. 1600
Champion Heather Grouse, stamfar jorden rundt, eid av suksessoppdretteren Robert Chapman.
Champion Stylish Ranger ved rasen like så store profil Isaac Sharpe, ble senere eksportert til Norge og ble stamhund for hele Skandinavia.



Gordon Setteren i Norge

Gordon Setteren kom forholdsvis tidlig til Norge. Allerede omkring år 1850 kom en engelsk general ved navn John Blackwell til Norge, først for å besøke Jo Gjende, senere giftet han seg og slo seg ned på gården Klones i Vågå. Han var en ivrig jeger og brakte med seg flere Gordon Settere som han drev et meget nøyaktig og strengt avls arbeid med. Den første kjente parringen i Norge var mellom tispen Nora til Olaf Formo og Forstmester Barth's hund Pan. Fra dette kullet stammer tispen Narka til Johan Kjørstad som blir stammor til den første Gordon Setter stammen i Norge.

Som nevnt tidligere ble de første hundene av "Heather"- stammen importert til Norge 1880-årene
Etter hvert ble det importert flere hunder fra England og Skottland, og fram mot 2. Verdenskrig utmerket det seg en håndfull oppdrettere som gjorde det bra både på jaktprøver og utstilling. De hadde klart å avle fram en Gordon Setter som var mere homogen og typelik, enn de vi kjenner i dag. Bruksegenskapene ble satt i høysetet og rasen var helt på høyde med de andre setterasene i disse årene. Gordon Setteren vant bl.a. Høyfjellspokalen i 1936. Krigsårene var naturlig nok vanskelige år for hundesporten. Etter krigen befant Gordon Setteren seg nede i en bølgedal. Medlemstallet sank og det ble registrert rundt 50 valper pr. år. Få oppnår utstillingspremie, og svært få blir premiert på prøve (under 5 %). I alle år etter krigen og fram mot slutten av 60 - tallet hadde den norske jegerstand foretrukket Engelsk Setter og Pointer framfor Gordon Setter. Rasen ble sett på som tung med manglende jaktlyst og derfor uegnet til rypejakt i norske høyfjell. Imidlertid hadde Gordon Setteren tilegnet seg et godt rykte som skogsfuglhund.Disse egenskapene er foredlet og finnes i dag i flere linjer. Vi må heller ikke glemme de få svarthund entusiaster og oppdrettere som i denne perioden holdt kvaliteten oppe. Her kommer vi ikke utenom kennelnavn som Kalvsjølias, Gloføikens, Stugudalen, Løssfelterets og Trollheimens, og i årenes løp fikk vi inn til landet en rekke gode hunder, først og fremst fra rasens hjemland, og også fra andre kjente engelske kenneler som f.eks. "Stylish", "Coolwinna", "of Crafnant" m.fl.

På slutten av 60 - tallet er situasjonen såpass foruroligende at Norsk Kennel Klubb sammen med Dansk Kennel Klub godkjenner bruk av Engelsk Setter for å forbedre bruksegenskapene. I Norge blir to parringer godkjent, en av de fører fram og innfrir alles forhåpninger, nemlig parringen mellom Stugudalens Troya til Johan B. Steen og ES Vestfjellets Topper.
Avkommene etter denne parringen ble plassert hos aktive og dyktige hundefolk, fulgt nøye opp og profilert  To avkom, Jotuns Bleika og Jotuns Mixi vant henholdsvis Norsk Derby og NM Høyfjell. Resultatene lot ikke vente på seg. Gordon Setteren var igjen å finne på premielistene og vi kan i ettertid si at dette ble startskuddet til en ny æra for rasen. Ikke bare ga krysningen sårt tiltreng blodsfornying,men den økte populariteten til Gordon Setteren bland jegere og prøvefolk. De overnevnte 2 hunder ligger i dag som et solid fundament bland de fleste nåværende Gordon Settere i Norge.

En mer ukjent blodsfornying som det i de senere år har bli større "offentlig" åpenhet om, er innkrysning av ES Gurex Brann. Han er far til 2 kull der henholsvis Jotuns Skaidi og Highland K Mounti er mødre.

Gurex Brann greide tross sin unge alder (snaut året) å parre Jotuns Skaidi tilhørenede Johan B.Steen. Dette møtet hadde han ikke trodd skulle bære frukter, sier kildene. Likevel..kullet så dagens lys i 1980 og Rapp &9859/71 ble registrert som far.
Den mest kjente hunden fra denne parringen er Jotuns Stegg 02039/80. Et ikke ukjent navn i de fleste stamtavler i dag.

Krysningen mellom Higland K Mounti og Gurex Brann vites det noe mindre om. Det er ikke brakt på det rene hvorfor og hvordan, men Fjellets Dannie er et høyst vellykket resultat av denne parringen. Eier av Fjellets Dannie har bekreftet ovenfor flere at det faktisk er Gurex Brann som er far og ikke Krutrøykens Tell slik det står oppført i stamtavlen.

Gjennom 1970 og -80 tallet opplever rasen god fremgang på prøver som nevnt, men eksteriørmessig spriker det nå til alle kanter. I tillegg til den noe tunge typen som fantes fra før, fikk vi nå dens rake motsetning, lettbygde små hunder med myndepreg. Overtegning og hvite avtegninger på bryst og tær ble også mer vanlig. De beste hundene etter disse parringene ble naturlig nok brukt videre i avl og finnes i dag i stamtavlene til de aller fleste framgangsrike oppdrettere. I de senere årene er det importert nytt blod fra Amerika, Italia, Tyskland, Frankrike, England og selvfølgelig Danmark og Sverige som vi har et stadig tettere samarbeid med. Disse blodoppfriskningene har i høy grad bidratt til å holde rasens gjennomsnitt på et meget godt nivå. Vi har fått flere komplette Gordon Settere med både bruksegenskaper og eksteriør vi kan være bekjent av.

Det har gjennom årene versert mange historier om, at hertugen av Gordon lot krysse inn Collie-blod i hans settere - fordi det på den tid fantes en Collie, som skulle være en glimrende viltfinner. Likeledes har man påstått at blodhund skulle være innkrysset, med henblik på ennå bedre neser. Disse teorier er aldrig belyst tilstrekkelig og ikke bevist, og flere av vårt århundres mest kjente kynologer mener derfor å kunne konkludere: At Gordon Setteren er en variant av den allminnelige Engelske Setter, oppstått i begynnelsen av det 19. århundre eller tidligere. Det vi derimot vet via stamtavler fra bl.a Robert Chapman's (1875-1900) kjente Gordon Setter Ch. Heather Grouse (1886), er at en av dennes stamfedre er en Irsk Setter fra Glaskow. Mulig dette er forklaringen på at det tidvis fortsatt fødes røde valper i Gordon kull.

Engelsk Setter innkrysningen på 1970-80 tallet kan være en av årsaken til at vi i dag også tidvis ser kull der det fødes tricolore valper ikke så ulike i farge og tegninger som de første Settere på Gordon Castle for 200 år siden.
Hvorfor holdningen til disse fargerike Gordon Settere fortsatt har så negativ undertone, er for mange uforståelig ut fra det faktum at opprinnelsen til rasen har vært "mangefarget..
Mange oppdrettere kvier seg for å erkjenne at de i sine kull har fått såkalte feilfargede valper,og mange av disse blir aldri registrert hverken hos Kennel Klubben eller raseklubben ennå dette er fullt mulig. Disse Gordon Settere er like renraset som sine korrektfargede søsken, og får stamtavler og registreringnummere om de meldes inn til Kennelklubben. Av naturlige årsaker kan disse ikke delta på utstillinger eller brukes i avl,men de vil med stamtavle ha mulighet til jaktprøvedeltagelse eller annen organisert aktivitet.

Kilder:
Thornton, Thomas, Col. A Sporting Tour through the Northern Parts of England and Grest Part of the Highlands of Scotland...., London, 1804
Petersen, Erik. Gordon Setteren-på vei mot år 2000,Danmark 1996
Norsk Gordon Setter Klubb
Dansk Gordon Setter Klub
Svensk Gordon Setter Klubb




Link1 Link2 

Copyright © 2015. All Rights Reserved.